… og vinneren er Ninja-Snøhvit

Takk for at dere hjalp meg! Snille, snille lesere!

Resultatet var helt klart, med 67 prosent av stemmene til Ninja-Snøhvit, mot 22 prosent til Ess og 11 prosent til Treet.

Ninjasnøhvit

Publisert i blogg, ymse | Merket med , | Legg igjen en kommentar

Hvilken iPad-pynt bør jeg velge?

Inspirert av Marianne på Sitrondrops så har jeg funnet disse veldig kule klistremerkene til Ipad’en min:

Tre

Ninjasnøhvit

Ess

Jeg er utrolig dårlig til å velge og klarer ikke bestemme meg for hvilken jeg skal kjøpe. Jeg har bare en padde, ser dere. Men kanskje dere kan hjelpe meg?

Jeg har funnet mine her, her og her og du kan finne flere hos Etsy.

Publisert i blogg, kreativt | Merket med , , | 3 kommentarer

P(a)usebilde

Det har skjedd noe. Og det har tatt litt over. (All your base are belong to us…)

Det har ikke lenger vært plass til noe annet.

Ikke bloggen heller.

Men jeg skal ikke slutte å blogge. Og jeg lever! Ingen grunn til bekymring.

Her er et p(a)usebilde så lenge:

Publisert i blogg, ymse | Merket med , , , | 2 kommentarer

Robin Hobb sine Realm of the Elderlings-triologier

Robin, eller Margaret Astrid Lindholm Ogden, som hun egentlig heter, har skrevet flere gode triologier, som egentlig henger sammen på den måten at de foregår i samme verden. Man kan imidlertid lese de frittstående.

Og kort sagt det jeg liker med Robin Hobb sine bøker er karkterfokuset. Jeg skulle kanskje ønske meg en enda større utvikling hos noen av dem. Men fokuset på karakterene driver handlingen framover.

The Liveship Traders-triologien

Jeg begynte med Liveship Traders-triologien og Ship of Magic, så da begynner jeg med den her også. Det er den aller verste begynnelsen på noen bok jeg noensinne har lest. Jeg begynte faktisk på den kanskje fem ganger før jeg kom forbi den første delen. Så hvis du blir litt satt ut av den, slik som jeg gjorde, hold ut, det blir bedre, mye bedre.

Triologien foregår sørvest for The Six Duchies (se under) i Bingtown. Fokuset er en familie som lever av å være sjøfolk på Liveships. Dette er et ganske uvanlig tema for fantasy (i alle fall det jeg har lest, foregår sjelden til sjøs), men fungerer veldig fint. Skipene er laget av et magisk treslag og livene deres er knyttet på godt og vondt til de som eier dem.

Du finner en god og mer detaljert anmeldelse hos Strange Horizons.

The Farseer-triologien

Dette er egentlig den første triologien i verdenen Realm of the Elderlings.

Kort sagt handler den om FitzChivalry Farseer, som blir trenet som assassin i et kongerike som heter The Six Dichies, mens hans onkel, Prince Verity, forsøker å vinne en krig mot et annet folk (The Red-Ship raiders fra The Outlands) som angriper og gjør folket om til Forged ones, dvs en slags zombie.

Lise Forfang Grimnes har skrevet en veldig god anmeldelse av den tredje boka, Assassin’s quest, på bloggen Knirk. Hun har også skrevet godt om de andre bøkene i serien: Assassins apprentice og Royal Assassin. (Jeg er mest enig med det siste innlegget så jeg begynner med det.)

Karakterutvikling. Ingenting er viktigere i god fantasy. Nå har jeg lest over 2000 sider om Fitz Chivalry, og hvis han skulle vært den samme på begynnelsen av bøkene som når siste side er bladd om, så ville det hele vært platt og kjedelig. Det som skiller god fantasy fra dårlig er karakterene.

The Tawny Man-triologien

Hvis du likte å lese om FitzChivalry og The Fool, så bør du også lese The Tawny Man som fortsetter fra The Farseer-triologien 15 år etter.

Den er ikke like god som den første triologien fra The Six Duchies, men hvis du vil vite hvordan det går med Fitz Chivalry så er det verdt det.

En mer detaljert anmeldelse av alle tre bøkene finner du hos Steven Wu.

The Rain Wilds Chronicles

Denne fortsetter i årene etter Liveshop Traders-triologien og går samtidig som The Tawny Man-triologien. Jeg har litt problemer med å velge min favoritt-triologi, men holder en liten knapp på denne. Og her kommer den fjerde boken Blood of Dragons i mai 2013…

Men liker du ikke drager er dette definitivt ikke boken for deg. Det er et par drager som slenger innom i de tidligere triologiene, men her er det drager på alvor.

Og hvis du ikke liker svært lange bøker hvor det skjer ganske lite, så er dette heller ikke boken for deg. Dette har vært mye av kritikken mot denne triologien. I tillegg er kanskje ikke karakterene i denne, særlig de to kvinnelige hovedpersonene så lette å like som i de tidligere triologiene.

Jeg liker fortsatt bøkene, men så liker jeg lange, litt treige bøker med personer som helst er spennende og ikke så nødvendigvis sjarmerende.

Og så slenger jeg med denne med på anbefalingskjøret når jeg først er i gang. Den får kvantumsrabatt eller noe:

Soldier Son-triologien

Robin Hobb har, i tilleg til de fire triologiene i verdenen Realm of Elderlings, skrevet en egen serie i en annen verden.

Serien følger livet til Nevare Burvelle, den andre sønnen til mann som nylig har blitt “Lord” i kongeriket Gernia. Vi følger hans forbredelse til, utdanningen ved og livet etter the Kings’s Cavalla Academy.

Den begynner veldig bra, men har helt klare merkverdigheter etter hvert. For eksempel synes jeg hele magien fungerer på en grusom måte; fett og sånn er ikke helt min greie, gi meg heller magiske sverd, ringer eller evner som ikke innebærer spising.

Men det er klart at jeg setter jeg særlig pris på miljøvern-aspektene i denne serien. Og i motsetning til bok en i Liveship Traders-triologien så har den første boken en fantastisk begynnelse.

Publisert i bøker, populærkultur | Merket med , , , , , , , | 3 kommentarer

Haikerens guide til galaksen av Douglas Adams

Jeg lovde egentlig et innlegg for to dager i dag, men i steden for kommer det et nytt, strålende gjesteinnlegg:

Don't panic-håndklær av Biaph på Flickr (flickr.com/photos/biaph/5040106280/)

Det har nå gått en del år siden jeg første gang leste Haikerens guide til galaksen. Og enda litt kortere tid siden jeg så filmen på kino for første gang (og siden har jeg sett filmen på fjernsyn en gang eller to også).

Men det er likevel førsteinntrykket fra første lesing som har festet seg. Følelsen av å lese en bok som ingen andre, som kommer med nye elleville (for å bruke et tabloid-ord) påfunn for hver nye side, og med perspektiver på ting jeg aldri kunne tenkt meg selv.

Boka – eller rettere sagt hørespillet. For det var hørespill det først var – gikk på BBC 4 i
1978 før boka ble utgitt året etter. Siden fulgte fire oppfølgere, som har blitt beskrevet som
en trilogi i fem deler. Siden har det blitt teater, tv-serie, dataspill og kinofilm.

Handlingen er ikke veldig enkel å oppsummere, men jordboeren Arthurt Dent får hjelp til å
flykte fra jorda, siden den må tilintetgjøres for å gjøre plass til en intergalaktisk
motorvei. Arthur får hjelp av vennen Ford Prefect, som er med på å skrive Haikerens guide til galaksen, en håndbok om alt man trenger å vite for å haike rundt i verdensrommet. Dette er starten på bokserien, som følger de to rundt i verdensrommet.

Det veldig mange forbinder med den første boka er svaret på det ultimate spørsmålet – som avsløres å være 42.

“I checked it very thoroughly,” said the computer, “and that quite definitely is the answer. I think the problem, to be quite honest with you, is that you’ve never actually known what the question is.”
“But it was the Great Question! The Ultimate Question of Life, the Universe and Everything,” howled Loonquawl.”

Men dette er bare et av de mange utrolige krumspringene til forfatteren. Og evnen til
orginalitet og til å overraske for hver gang man blar om, gjør bøkene til en enestående
leseopplevelse.

Min favorittkarakter er nok Marvin – the paranoid android. En depressiv robot.

“Life,” said Marvin dolefully, “loathe it or ignore it, you can’t like it.”

Men alle karakterene er stort sett morsomme – og hvis man ikke synes de er veldig morsomme, så kan uansett kose seg med at de uansett er helt ulikt noe man har lest tidligere.

Og kanskje er det best å oppsummere med et Adams-sitat, som oppsummerer det absurde og geniale i hele serien:

There is a theory which states that if ever anyone discovers exactly what the Universe is for and why it is here, it will instantly disappear and be replaced by something even more bizarre and inexplicable.
There is another theory which states that this has already happened.

Publisert i bøker, populærkultur | Merket med , , , | 1 kommentar

Discworld-serien av Terry Pratchett

Discworld-serien er en humoristisk fantasy-serie skrevet av den britiske forfatteren Terry Pratchett. Den består av 39 bøker som foregår i verdenen Discworld, en flat verden som balanserer på ryggen til fire elefanter som står på ryggen til den store skilpadden, the Great A’Tuin.

Etter all den noe selvhøytidelige fantasyen jeg har anbefalt til nå, kan det være godt å avreagere litt med litt humor og det finner du i overflod i Discworld-serien.

Just erotic. Nothing kinky. It’s the difference between using a feather and using a chicken.

Jeg skal innrømme at jeg ikke har lest alle 39 bøkene, jeg sparer litt på de 6 siste… Så om de er utrolig dårlige, så beklager jeg det. Jeg har lest bøkene i den rekkefølgen de ble publisert, men det er den kjedelige metoden, har jeg skjønt.

Discworld-serien har noen av de samme temaene gjennom serien. Fantasy-klisjeer blir pariodert i flere av bøkene.

‘I’m not going to ride on a magic carpet!’ he hissed. ‘I’m afraid of grounds!’
‘You mean heights,’ said Conina. ‘And stop being silly.’
‘I know what I mean! It’s the grounds that kill you!’

Også under-sjangrer av fantasy får gjennomgå; som alvehistorier (Witches Abroad, en av mine favoritter), hekser og vampyrhistorier (som i Carpe Jugulum). Men det er ikke bare fantasy Pratchett harselerer med, han tar for seg religion (som i Small Gods), økonomi og politikk (Making Money), musikk – både opera (Maskerade) og rock (Soul Music). Det er også en del gode humanistiske tema som går igjen, blant annet dette med kritisk tenkning…

Det er en hel rekke karakterer i bøkene. Men noen hovedgrupper og personer går igjen i flere av bøkene: Rincewind, en talentløs og utrolig feig trollmann som alltid havner i de mest vanvittige situasjoner.

It’s vital to remember who you really are. It’s very important. It isn’t a good idea to rely on other people or things to do it for you, you see. They always get it wrong. – Rincewind

Death: Jepp, døden sjølv folkens. Han snakker i SMALL CAPS. Naturligvis. Som tradisjonen tilsier er han høy, er ikledd en mørk kappe, har ljå og rir en stor sort hest (som heter Binky).

People’s whole lives do pass in front of their eyes before they die. The process is called ‘living’. – Death

Heksene: Det er ikke slik at heksene på Discworlden ikke kan bruke magi, det er bare det at de velger å la være. De mener at headology er mye mer effektivt. Heksene er virkelig mine favoritter.

“Actors,” said Granny, witheringly. “As if the world weren’t full of enough history without inventing more.”

City Watch-bøkene fokuserer på oppbyggingen av politistyrken i byen Ankh-Morpork. De er mer som parodier på krimbøker og vi følger selvsagt en alkoholisert politimann, Sam Vimes.

‘What are your duties?’ said Vimes.
‘To Serve The Public Trust, Protect The Innocent, And Seriously Prod Buttock, Sir,’ said Dorfl.

Wizardsene i Ankh-Morkpork holder til på the Unseen University. De kan bruke magi av den tradisjonelle sorten, men stort sett er de mer opptatt av å drepe hverandre.

Some people think this is paranoia, but it isn’t. Paranoids only think everyone is out to get them. Wizards know it.

Jeg er litt usikker på om min oppsummering hjelper deg til å skjønne litt mer om hva Discworld-serien handler om. Men den er i alle fall anbefalt.

Publisert i bøker, populærkultur | Merket med , , | 3 kommentarer

Sandman-serien av Neil Gaiman

The Sandman er en tegneserie skrevet av Neil Gaiman, først tegnet av Sam Kieth og Mike Dringenberg, og siden av en lang rekke ulike tegnere og publisert av DC Comics (og Vertigo).

Jeg mener det er en av de viktigste tegneseriene i moderne tid, og representerte et gjennombrudd for Gaiman. Den gikk fra #1 (1988) til #75 (1996). Seriene har blitt samlet i flere tegnseseriebøker.

Serien handler om Drøm (Morpheus, Oneiros, the Shaper, the Shaper of Form, Lord of the Dreaming, the Dream King, Dream-Sneak, Dream Cat, Murphy, Kai’ckul, and Lord L’Zoril) som er personifiseringen av drømmer og fortellinger.

Serien begynner med at Drøm blir fanget i et okkult rituale og blir holdt fanget i 70 år. Han kommer seg fri og må ta hevn og gjenoppbygge sitt kongerike. Slik har Gaiman selv beskrevet det:

“The Lord of Dreams learns that one must change or die, and makes his decision.”

I tillegg møter vi hans seks søsken, de Evige (i synkende rekkefølge etter alder): Destiny (Dom på norsk), Death (Døden), Dream (Drøm), Destruction (Destruksjon), tvillingene Despair (Desperasjon) og Desire (Drift), samt lillesøster Delirium (Delirium).

Death (til høyre her) er selvsagt min favorittkarakter, etter Dream.

Er du blant de som aldri har lest en tegneserie før, så må du lese denne. Og har du bare lest humor-tegneserier eller superhelt-serier, bør du også lese denne. Egentlig bør du lese denne uansett.

Serien er utrolig vakker! Og ganske goth. Med så mange forskjellige artister, endrer den også uttrykk gjennom hele serien. Den er også veldig intrikat og blir aldri kjedelig.

En av mine favoritter er Dream of a thousand cats (som er i Dream Country), som både bryter og passer svært godt med resten av serien. Det er flere slike små historier som står alene, men som går på det samme tematikken. Dream er så vidt med i denne historien, men den handler mest om drømmenes verden.

Publisert i bøker, populærkultur | Merket med , , | 5 kommentarer