Det har skjedd noe. Og det har tatt litt over. (All your base are belong to us…)
Det har ikke lenger vært plass til noe annet.
Ikke bloggen heller.
Men jeg skal ikke slutte å blogge. Og jeg lever! Ingen grunn til bekymring.
Her er et p(a)usebilde så lenge:
Robin, eller Margaret Astrid Lindholm Ogden, som hun egentlig heter, har skrevet flere gode triologier, som egentlig henger sammen på den måten at de foregår i samme verden. Man kan imidlertid lese de frittstående.
Og kort sagt det jeg liker med Robin Hobb sine bøker er karkterfokuset. Jeg skulle kanskje ønske meg en enda større utvikling hos noen av dem. Men fokuset på karakterene driver handlingen framover.
Jeg begynte med Liveship Traders-triologien og Ship of Magic, så da begynner jeg med den her også. Det er den aller verste begynnelsen på noen bok jeg noensinne har lest. Jeg begynte faktisk på den kanskje fem ganger før jeg kom forbi den første delen. Så hvis du blir litt satt ut av den, slik som jeg gjorde, hold ut, det blir bedre, mye bedre.
Triologien foregår sørvest for The Six Duchies (se under) i Bingtown. Fokuset er en familie som lever av å være sjøfolk på Liveships. Dette er et ganske uvanlig tema for fantasy (i alle fall det jeg har lest, foregår sjelden til sjøs), men fungerer veldig fint. Skipene er laget av et magisk treslag og livene deres er knyttet på godt og vondt til de som eier dem.
Du finner en god og mer detaljert anmeldelse hos Strange Horizons.
Dette er egentlig den første triologien i verdenen Realm of the Elderlings.
Kort sagt handler den om FitzChivalry Farseer, som blir trenet som assassin i et kongerike som heter The Six Dichies, mens hans onkel, Prince Verity, forsøker å vinne en krig mot et annet folk (The Red-Ship raiders fra The Outlands) som angriper og gjør folket om til Forged ones, dvs en slags zombie.
Lise Forfang Grimnes har skrevet en veldig god anmeldelse av den tredje boka, Assassin’s quest, på bloggen Knirk. Hun har også skrevet godt om de andre bøkene i serien: Assassins apprentice og Royal Assassin. (Jeg er mest enig med det siste innlegget så jeg begynner med det.)
Karakterutvikling. Ingenting er viktigere i god fantasy. Nå har jeg lest over 2000 sider om Fitz Chivalry, og hvis han skulle vært den samme på begynnelsen av bøkene som når siste side er bladd om, så ville det hele vært platt og kjedelig. Det som skiller god fantasy fra dårlig er karakterene.
Hvis du likte å lese om FitzChivalry og The Fool, så bør du også lese The Tawny Man som fortsetter fra The Farseer-triologien 15 år etter.
Den er ikke like god som den første triologien fra The Six Duchies, men hvis du vil vite hvordan det går med Fitz Chivalry så er det verdt det.
En mer detaljert anmeldelse av alle tre bøkene finner du hos Steven Wu.
Denne fortsetter i årene etter Liveshop Traders-triologien og går samtidig som The Tawny Man-triologien. Jeg har litt problemer med å velge min favoritt-triologi, men holder en liten knapp på denne. Og her kommer den fjerde boken Blood of Dragons i mai 2013…
Men liker du ikke drager er dette definitivt ikke boken for deg. Det er et par drager som slenger innom i de tidligere triologiene, men her er det drager på alvor.
Og hvis du ikke liker svært lange bøker hvor det skjer ganske lite, så er dette heller ikke boken for deg. Dette har vært mye av kritikken mot denne triologien. I tillegg er kanskje ikke karakterene i denne, særlig de to kvinnelige hovedpersonene så lette å like som i de tidligere triologiene.
Jeg liker fortsatt bøkene, men så liker jeg lange, litt treige bøker med personer som helst er spennende og ikke så nødvendigvis sjarmerende.
—
Og så slenger jeg med denne med på anbefalingskjøret når jeg først er i gang. Den får kvantumsrabatt eller noe:
Robin Hobb har, i tilleg til de fire triologiene i verdenen Realm of Elderlings, skrevet en egen serie i en annen verden.
Serien følger livet til Nevare Burvelle, den andre sønnen til mann som nylig har blitt “Lord” i kongeriket Gernia. Vi følger hans forbredelse til, utdanningen ved og livet etter the Kings’s Cavalla Academy.
Den begynner veldig bra, men har helt klare merkverdigheter etter hvert. For eksempel synes jeg hele magien fungerer på en grusom måte; fett og sånn er ikke helt min greie, gi meg heller magiske sverd, ringer eller evner som ikke innebærer spising.
Men det er klart at jeg setter jeg særlig pris på miljøvern-aspektene i denne serien. Og i motsetning til bok en i Liveship Traders-triologien så har den første boken en fantastisk begynnelse.
Jeg lovde egentlig et innlegg for to dager i dag, men i steden for kommer det et nytt, strålende gjesteinnlegg:
Don't panic-håndklær av Biaph på Flickr (flickr.com/photos/biaph/5040106280/)
Det har nå gått en del år siden jeg første gang leste Haikerens guide til galaksen. Og enda litt kortere tid siden jeg så filmen på kino for første gang (og siden har jeg sett filmen på fjernsyn en gang eller to også).
Men det er likevel førsteinntrykket fra første lesing som har festet seg. Følelsen av å lese en bok som ingen andre, som kommer med nye elleville (for å bruke et tabloid-ord) påfunn for hver nye side, og med perspektiver på ting jeg aldri kunne tenkt meg selv.
Boka – eller rettere sagt hørespillet. For det var hørespill det først var – gikk på BBC 4 i
1978 før boka ble utgitt året etter. Siden fulgte fire oppfølgere, som har blitt beskrevet som
en trilogi i fem deler. Siden har det blitt teater, tv-serie, dataspill og kinofilm.
Handlingen er ikke veldig enkel å oppsummere, men jordboeren Arthurt Dent får hjelp til å
flykte fra jorda, siden den må tilintetgjøres for å gjøre plass til en intergalaktisk
motorvei. Arthur får hjelp av vennen Ford Prefect, som er med på å skrive Haikerens guide til galaksen, en håndbok om alt man trenger å vite for å haike rundt i verdensrommet. Dette er starten på bokserien, som følger de to rundt i verdensrommet.
Det veldig mange forbinder med den første boka er svaret på det ultimate spørsmålet – som avsløres å være 42.
“I checked it very thoroughly,” said the computer, “and that quite definitely is the answer. I think the problem, to be quite honest with you, is that you’ve never actually known what the question is.”
“But it was the Great Question! The Ultimate Question of Life, the Universe and Everything,” howled Loonquawl.”
Men dette er bare et av de mange utrolige krumspringene til forfatteren. Og evnen til
orginalitet og til å overraske for hver gang man blar om, gjør bøkene til en enestående
leseopplevelse.
Min favorittkarakter er nok Marvin – the paranoid android. En depressiv robot.
“Life,” said Marvin dolefully, “loathe it or ignore it, you can’t like it.”
Men alle karakterene er stort sett morsomme – og hvis man ikke synes de er veldig morsomme, så kan uansett kose seg med at de uansett er helt ulikt noe man har lest tidligere.
Og kanskje er det best å oppsummere med et Adams-sitat, som oppsummerer det absurde og geniale i hele serien:
There is a theory which states that if ever anyone discovers exactly what the Universe is for and why it is here, it will instantly disappear and be replaced by something even more bizarre and inexplicable.
There is another theory which states that this has already happened.
Discworld-serien er en humoristisk fantasy-serie skrevet av den britiske forfatteren Terry Pratchett. Den består av 39 bøker som foregår i verdenen Discworld, en flat verden som balanserer på ryggen til fire elefanter som står på ryggen til den store skilpadden, the Great A’Tuin.
Etter all den noe selvhøytidelige fantasyen jeg har anbefalt til nå, kan det være godt å avreagere litt med litt humor og det finner du i overflod i Discworld-serien.
Just erotic. Nothing kinky. It’s the difference between using a feather and using a chicken.
Jeg skal innrømme at jeg ikke har lest alle 39 bøkene, jeg sparer litt på de 6 siste… Så om de er utrolig dårlige, så beklager jeg det. Jeg har lest bøkene i den rekkefølgen de ble publisert, men det er den kjedelige metoden, har jeg skjønt.
Discworld-serien har noen av de samme temaene gjennom serien. Fantasy-klisjeer blir pariodert i flere av bøkene.
‘I’m not going to ride on a magic carpet!’ he hissed. ‘I’m afraid of grounds!’
‘You mean heights,’ said Conina. ‘And stop being silly.’
‘I know what I mean! It’s the grounds that kill you!’
Også under-sjangrer av fantasy får gjennomgå; som alvehistorier (Witches Abroad, en av mine favoritter), hekser og vampyrhistorier (som i Carpe Jugulum). Men det er ikke bare fantasy Pratchett harselerer med, han tar for seg religion (som i Small Gods), økonomi og politikk (Making Money), musikk – både opera (Maskerade) og rock (Soul Music). Det er også en del gode humanistiske tema som går igjen, blant annet dette med kritisk tenkning…
Det er en hel rekke karakterer i bøkene. Men noen hovedgrupper og personer går igjen i flere av bøkene: Rincewind, en talentløs og utrolig feig trollmann som alltid havner i de mest vanvittige situasjoner.
It’s vital to remember who you really are. It’s very important. It isn’t a good idea to rely on other people or things to do it for you, you see. They always get it wrong. – Rincewind
Death: Jepp, døden sjølv folkens. Han snakker i SMALL CAPS. Naturligvis. Som tradisjonen tilsier er han høy, er ikledd en mørk kappe, har ljå og rir en stor sort hest (som heter Binky).
People’s whole lives do pass in front of their eyes before they die. The process is called ‘living’. – Death
Heksene: Det er ikke slik at heksene på Discworlden ikke kan bruke magi, det er bare det at de velger å la være. De mener at headology er mye mer effektivt. Heksene er virkelig mine favoritter.
“Actors,” said Granny, witheringly. “As if the world weren’t full of enough history without inventing more.”
City Watch-bøkene fokuserer på oppbyggingen av politistyrken i byen Ankh-Morpork. De er mer som parodier på krimbøker og vi følger selvsagt en alkoholisert politimann, Sam Vimes.
‘What are your duties?’ said Vimes.
‘To Serve The Public Trust, Protect The Innocent, And Seriously Prod Buttock, Sir,’ said Dorfl.
Wizardsene i Ankh-Morkpork holder til på the Unseen University. De kan bruke magi av den tradisjonelle sorten, men stort sett er de mer opptatt av å drepe hverandre.
Some people think this is paranoia, but it isn’t. Paranoids only think everyone is out to get them. Wizards know it.
Jeg er litt usikker på om min oppsummering hjelper deg til å skjønne litt mer om hva Discworld-serien handler om. Men den er i alle fall anbefalt.
The Sandman er en tegneserie skrevet av Neil Gaiman, først tegnet av Sam Kieth og Mike Dringenberg, og siden av en lang rekke ulike tegnere og publisert av DC Comics (og Vertigo).
Jeg mener det er en av de viktigste tegneseriene i moderne tid, og representerte et gjennombrudd for Gaiman. Den gikk fra #1 (1988) til #75 (1996). Seriene har blitt samlet i flere tegnseseriebøker.
Serien handler om Drøm (Morpheus, Oneiros, the Shaper, the Shaper of Form, Lord of the Dreaming, the Dream King, Dream-Sneak, Dream Cat, Murphy, Kai’ckul, and Lord L’Zoril) som er personifiseringen av drømmer og fortellinger.
Serien begynner med at Drøm blir fanget i et okkult rituale og blir holdt fanget i 70 år. Han kommer seg fri og må ta hevn og gjenoppbygge sitt kongerike. Slik har Gaiman selv beskrevet det:
“The Lord of Dreams learns that one must change or die, and makes his decision.”
I tillegg møter vi hans seks søsken, de Evige (i synkende rekkefølge etter alder): Destiny (Dom på norsk), Death (Døden), Dream (Drøm), Destruction (Destruksjon), tvillingene Despair (Desperasjon) og Desire (Drift), samt lillesøster Delirium (Delirium).
Death (til høyre her) er selvsagt min favorittkarakter, etter Dream.
Er du blant de som aldri har lest en tegneserie før, så må du lese denne. Og har du bare lest humor-tegneserier eller superhelt-serier, bør du også lese denne. Egentlig bør du lese denne uansett.
Serien er utrolig vakker! Og ganske goth. Med så mange forskjellige artister, endrer den også uttrykk gjennom hele serien. Den er også veldig intrikat og blir aldri kjedelig.
En av mine favoritter er Dream of a thousand cats (som er i Dream Country), som både bryter og passer svært godt med resten av serien. Det er flere slike små historier som står alene, men som går på det samme tematikken. Dream er så vidt med i denne historien, men den handler mest om drømmenes verden.
CC BY-NC-SA bibicall on Flickr
Førsteinntrykket mitt etter å ha startet på Harry Potter og de vises stein var at dette var en strålende bok i ekte Roald Dahl stil. Tenk på Matilda, så skjønner dere kanskje hvor assosiasjonen kom fra.
Jeg fikk boken av min mor, som lurte på om jeg syntes det kunne være en god bok for ungdomskoleelever. For å si det kort: JA!
Men jeg anbefaler, igjen, bok-serien til både barn og voksne. Jeg tror det er masse i bøkene, særlig de tre siste Harry Potter og Føniksordenen, Harry Potter og Halvblodsprinsen og Harry Potter og dødstalismanene, som kanskje går litt over hodet på de yngste dog.
Mitt artigste minne om Harry Potter var da jeg som sommervikar i VG fikk i oppdrag å lese den siste boken (som var lekket på nett, selvsagt) på overtid. Så måtte jeg mene noe om den var ekte og om det var noe å lage sak på. Jeg husker jeg foreslo tittelen Harry Potter dør… på front og … men gjenoppstår inni avisen. Jeg fikk ikke gehør for det gitt…
Gjennomgangsmotivet i fortellingene er likevel Harrys kamp mot den onde trollmannen Voldemort som drepte guttens foreldre for å vinne herredømme over trollmannsverdenen. Men vel så spennende er bøkenes dypdykk i Harrys egen historie og oppvekst. Av overordnede tema er både rasisme og død kanskje de mest interessante.
“My books are largely about death. They open with the death of Harry’s parents. There is Voldemort’s obsession with conquering death and his quest for immortality at any price, the goal of anyone with magic. I so understand why Voldemort wants to conquer death. We’re all frightened of it.” -Rowling
Bortsett fra de konservative kristne (igjen) så har mottakelsen vært utdelt positiv. Og bøkene har solgt over 300 millioner på verdensbasis.
Jeg mener Harry Potter-bøkene har vært utrolig viktige for å sette fantasy tilbake på agendaen. Det er svært gode bøker, som jeg vil anbefale alle.
Jeg har skrevet litt om filmene før. De innleggene finner du selvsagt her på bloggen.
Og du finner enda mer info på Wikipedia eller den gode norske fansiden The Daily Prophet eller på noen av de andre fansidene: Mugglenet og The Leaky Cauldron.
His Dark Materials er en trilogi av den britiske forfatteren Philip Pullman. Verket bestående av Northern Lights (Det gylne kompasset), The Subtle Knife (Den skarpeste kniven) og The Amber Spyglass (En kikkert av rav) blir normalt regnet som en barne og ungdomsbøker. Men anbefales også for voksne.
Bøkene har fått mye oppmerksomhet, muligens på grunn av trilogiens påståtte negative fremstillinger av kristendommen.
Bøkene følger den tolv år gamle jenta Lyra på reise gjennom flere forskjellige universer, hvorav ett av dem representerer vårt eget. I hovedpersonens univers eksisterer menneskenes sjel i form av en skapning (med form som et dyr) som alltid ledsager sitt menneske, kalt en dæmon (uttales demon).
Det har bare kommet en filmatisering av bøkene. Og Philip Pullman selv har sagt han er skuffet over dette. Sam Elliot, som spiller en av rollene i The Golden Compass (Lee Scoresby, the balloonist), sier at årsaken til at de andre bøkene ikke er filmatisert er på grunn av en kampanje fra konservative kristne i USA.
The Golden Compass spilte inn over 2,3 mrd kroner på verdensbasis.
Men uansett grunnen, så er det ingen grunn til å ikke lese bøkene. Kort sagt følger de Lyra og Will på deres reise til å bli voksne (og redde verden, selvsagt). I den første boken følger vi Lyra på jakt etter Dust (Støv) og en rekke barn som er kidnappet. I den andre møter vi Will, som plutselig havner i ett nytt univers. Han leter etter sin far og slår seg sammen med Lyra.
I den tredje boken får vi svaret på hva Dust er og de voksne karakterene (Lyras mor og far) rydder opp og stenger av alle vinduene mellom universene. Men selv om du vet dette er det ingen grunn til å ikke lese bøkene. De er spennende og karakterene er sjarmerende.
Jeg lar meg naturlig nok ikke provosere over hvordan religion eller organisert religion og maktmisbruk vises i serien. Men blir heller ikke så veldig engasjert i kampen mot the Authority. Jeg liker dæmons’ene, heksene og selvsagt isbjørnene! Så den første boken er nok den beste.
Enn så lenge; kos deg! Og så får vi håpe at noen tar ansvar og lager en filmatisert triologi til slutt.
På grunn av influensa så har jeg fått litt hjelp med fjerde luke i julekalenderen min. Så her er det gjesteblogger som skriver om A Song of Ice and Fire:
I serien er det så langt seks lange bøker. Og flere skal det bli. For serien er ennå ikke ferdigskrevet. Og George R.R. Martin kan ikke sies å være noen mitraljøse-forfatter. Det går lang tid og mange år mellom hver nye og etterlengtede bok i A Song of Ice and Fire.
Som mange andre fantasy-serier finner hele handlingen sted i noe som kan minne om middelalderen. For den som er fan av maskingevær og laserpistoler, så finner man lite av den slags i denne serien.
En ting man må venne seg til når man leser George Martin er å aldri bli for følelsesmessig knyttet til noen av karakterene. For Martin er lite sentimental når det kommer til å kvitte seg med figurer. Både de han har brukt hundrevis av sider på å bygge opp, eller de som nylig har blitt presentert.
Et spennende grep som er gjennomgående i alle bøkene er at man følger en person i hvert kapittel. Og en del av kapitlene er strålende noveller i seg selv. Det gjør også at man får se en del scener fra ulike synspunkt. Selv om det må sies at en del av personene som følges er mer spennende enn andre.
Likevel er fokuset til Martin stort sett på å sakte bygge opp spenningen. Det er mer West Wing enn 24, for å sammenlikne med erkeamerikanske TV-serier.
Jeg pleier vel å si at dette er en fantasy-serie som godt kan anbefales til de av dere som i utgangspunktet ikke liker fantasy. Den er velskrevet og har gode, troverdige karakterer. Dette er ikke fantasy definert som kampen mellom godhet og ondskap (eller galskap, som vi kaller det i Norge for tiden). Dette er en serie om makt, maktkamp og om mennesker. Og som gjestebloggeren nevner, så lenge du ikke har for vane å knytte deg for sterkt til karakterene i en serie, så anbefaler jeg denne på det varmeste.
Dette er en tradisjonell fantasy-serie på tretten bøker, hvor den siste kom ut i år, The Omen Machine. Men dette er en anbefaling av de elleve første bøkene.
“Wizard’s First Rule: people are stupid.” Richard and Kahlan frowned even more. “People are stupid; given proper motivation, almost anyone will believe almost anything. Because people are stupid, they will believe a lie because they want to believe it’s true, or because they are afraid it might be true. People’s heads are full of knowledge, facts, and beliefs, and most of it is false, yet they think it all true. People are stupid; they can only rarely tell the difference between a lie and the truth, and yet they are confident they can, and so are all the easier to fool.”
Dette er en av de mest politiske fantasy-serien jeg har lest. Jeg skjønte faktisk mer av høyresidens frihetsideologi av å lese denne serien.
Kort sagt er det tre hovedkarakterer Richard Cypher, Kahlan Amnell and Zeddicus Zu’l Zorander (jepp, han siste er definitivt magiker 
) som kjemper mot diverse ondskap og redder verden igjen og igjen. Og våpnene deres er alle magiske, men ispedd en sterk tro på individets frihet og det vi kan kalle fantasy-menneskeretter.
Bøkene er veldig handlings-drevet og mangler mye av detaljene og hverdagslivet som du for eksempel finner i The Wheel of Time-serien. Men her er alle bøkene skrevet slik at man i prinsippet skal kunne lese de uavhengig av de andre (bortsett fra de tre siste). Det fører til en del repetisjon, men hver bok har en egen spenningskurve som en krimbok og lesingen går unna.
Dette er ikke den beste fantasy-serien, men det er deler av den som jeg liker godt. Jeg synes også en del av aspektene er noe annerledes enn andre fantasy-serier. Blant annet det politiske aspektet. Jeg må vel innrømme at den pompøse jakten på sannheten også tiltrekker en journalist…
Jeg slipper nok ikke unna å omtale serien uten å nevne tv-serien. Den er noe av det verste som er laget av fantasy, synes jeg. Og jeg har sett store deler av den, så jeg vet hva jeg snakker om. Den er grunnen til at jeg alltid er bekymret når det kommer nye serier basert på fantasy-bøker jeg liker. Men ikke døm bokserien på grunnlag av tv-serien. Den er bare svært løst basert på bøkene.
The Eye of the World
Robert Jordan (James Oliver Rigney Jr) planla at serien skulle være seks bøker lang. Da han døde i 2007 lå det an til å bli 12, men det ender opp med 14. Så selv om jeg anbefaler hele denne serien, må jeg jo innrømme at det er de første bøkene som er best.
Bøkene er kjent for lengden, detaljene, det oppbygde universet og magisystemet og alle karakterene. Jeg elsker intrigene, jeg elsker mengden av karakterer og jeg elsker lengden på disse bøkene. Men så liker jeg helst bøker over 1000 sider.
*Sa souvraya niende misain ye*
Den siste boka, A Memory of Light, er ventet i 2012. Når den kommer blir den totale serien på 11,004 sider. Det er også 2200 karakterer totalt i serien. Du finner alle her.
Dette er god, gammeldags fantasy med ondskap mot godhet som det overliggende tema.
An Aes Sedai never lies, but the truth she speaks, may not be the truth you think you hear.
Men med så mange karakterer og så godt utbygde livshistorier og motivasjoner, redsler, styrker og lyter så blir det ikke banalt. Men på samme måte som historien blir dratt ut blir også karakterene plattere og mer karikerte mot slutten av serien.
Jeg gleder meg likevel til den siste boka. Vi må jo vite hvordan dette ender. Og hvis ikke det er en god anbefaling på en bokserie på over 11,000 sider, så vet ikke jeg.
Det finnes en norsk fanside som kan være verdt et besøk. Her kan du også lese bokanmeldelser av noen av bøkene (norske lenker, mer om bøkene på Wikipedia i parantes): Verdens øye (The Eye of the World), Den store jakten (The Great Hunt), Den gjenfødte dragen (The Dragon Reborn), Skyggene stiger (The Shadow Rising), Himmelens flammer(The Fires of Heaven), Kaosets herre (Lord of Chaos), Sverdkronen (A Crown of Swords), Dolkens vei (The Path of Daggers), Winter’s Heart, Crossroads of Twilight, Knife of Dreams, The Gathering Storm, Towers of Midnight, A Memory of Light og Ny vår (New Spring)
